De uhelbredelige sankerne  

20.08.2020

Jeg misliker sterkt å plukke villbringebær. Likevel gjør jeg det igjen og igjen. Hva er det som driver meg? 

Først publisert i Harvestmagazine.no.

Jeg elsker omtrent alt som kan plukkes i terrenget ved hytta, som blåbær, kantareller og markjordbær. Én ting har jeg derimot et komplisert forhold til: Villbringebær.

Hvert år bakser jeg meg dypt inn i kjerret. Hvert år tilbringer jeg timevis i ulendt terreng, blant stikkende busker, brennenesle, mygg og flått. Hvert år kommer jeg klam og oppstukket tilbake med noen sammenpressede centimeter bær i bunnen av bøtta. Barna kikker på meg og spør: Hva er greia, mamma?

Jeg har ikke svar, jeg vet ikke hva som er greia - og det plager meg. Er det instinkter, bærekraft, økonomi eller nostalgi som driver meg? Ideen om at barna blir lykkelige hvis de får hjemmebakt brød med ferskt villbringebærsyltetøy til frokost? Eller er det historien min, preget av generasjoner med bærplukkere, som slår inn?

Som barn fikk jeg iblant belønning for å plukke villbringebær. Litt penger eller en ekstra god is på nærbutikken. Nå er jeg voksen og jeg får ikke belønning. Jeg forsøker så godt jeg kan å ta mine egne valg. Jeg velger selv å gå ut i krattet når jeg kunne ha lekt med barna, trent hunden eller lest faglitteraturen jeg har med meg.

Jeg kunne ha sett på plukkingen som avkobling. Litt dyrebar alenetid, der jeg praktiserte oppmerksomt nærvær for hver bær. Jeg har vært på flere kurs i mindfulness, som da jeg jobbet i et departement og fikk lære å lytte oppmerksomt til lyden av rosiner som rulles mellom tommel og pekefinger.

Når jeg står der i bringebærkrattet tenker jeg at det er nå, akkurat nå, jeg burde bruke disse teknikkene. Jeg er i fysisk nærkontakt med naturen, for pokker. Jeg bør benytte sjansen til å lukte, se på og plukke hvert eneste bær med oppmerksomt nærvær - og komme hjem med ro i sinnet.

Men jeg gjør ikke det. Jeg blir gretten og svett. Tankene spinner i stadig større fart rundt optimalisering av plukketeknikker i bratt terreng. Er det mest effektivt å plukke nedenfra og opp eller ovenfra og ned? Er det mulig å plukke med begge hender? Jeg blir stresset. Plukkingen går sakte og klokka går mot middag. Så kommer regnet og jeg resignerer.

Tilbake på hytta vil alle smake. Jeg foreslår villbringebær til dessert, men det er et umiddelbart sug etter bær i familien. Vi spiser dem til forrett. Det lesses store porsjoner, sammen med nyplukket rips og vaniljesaus.

I det vi tar den første munnfullen blir det helt stille rundt bordet. Vi nyter, store og små, dette overgår mye. Kanskje vi har noen sekunders mindfulness, hvem vet. Så jubles det, dette er det beste de vet, sier barna. Vi spiser opp absolutt alt. I morgen må jeg ut i kjerret igjen. Det er jo flere villbringebær.